Juli Morgen i Kamen Bryag

«Der var jeg på en juli-morgen

Leter etter kjærlighet

Med styrken til en ny dag som gryr

Og den vakre solen….”

Synger sammen med John Lawton fra Uriah Heep

Havet er livet, musikk er kjærlighet og solen er frihet. Dette innså jeg i de tidlige timene den 1. juli 2012 mens jeg sto på de klippefulle klippene nær landsbyen Kamen Bryag, og så på de første solstrålene på horisonten, syngende teksten til en sang jeg hadde kjent siden videregående. Kall det en åpenbaring, kall det cheesy sentimentalitet, kall det hva du vil, det spiller ingen rolle. Jeg planlegger uansett ikke å forklare tankene mine her. Jeg vil bare snakke om et arrangement som hadde stor innvirkning på meg.

OK, hvor var jeg nøyaktig og hva gjorde jeg der? Vel, vennene mine og jeg dro til kystlandsbyen Kamen Bryag i den nordøstlige delen av Bulgaria for å feire juli-morgen… du vet, den berømte bulgarske tradisjonen?

Det fant først sted en gang på 1980-tallet da en gruppe unge bulgarske entusiaster bestemte seg for å organisere en symbolsk protest mot det kommunistiske regime som regjerte over landet på den tiden ved å samle seg på en sandstrand, vente på at solen skulle komme opp, og hente inspirasjon fra den emblematiske rockeballaden Juli-morgen av Uriah Heep (derav navnet). Det var en enkel men kraftfull tradisjon som festet seg, og folk begynte å feire det overalt. Og omtrent tretti år senere bestemte jeg meg også for å se hva det dreide seg om.

Det handler ikke om kommunistisk undertrykkelse lenger, det er sikkert. Den feilfrie skjønnheten av natur og musikk er viktigere nå enn ren politikk. Ah, ja, hele greia var ikke så kaotisk og rotete som jeg hadde trodd den skulle være.

Først og fremst hadde arrangementet et navn: Juli-morgen Fest, kalte de det. Det kom sammen med en ekte rockescene for bandene å spille på og en helhaug med sikkerhetsvakter. Deres oppgave var den vanskeligste: området var fullt av nysgjerrige mennesker som aldri sluttet å beundre den fantastiske utsikten over det store svarte havet og de bratte klippene som reiste seg 50 meter over de skummende bølgene, og de måtte sørge for at ingen ble skadet. De hadde til og med satt opp varselsbånd for å hindre fans fra å komme for nær kanten av klippene. Er ikke dette litt for mye, tenkte jeg. Det viste seg at det ikke var det. Noen lokalbefolkningen fortalte meg at flere folk haddefalle til sin død i tidligere år, så sikkerhetstiltakene var absolutt nødvendige.

Vi reiste dit med bil - dette var den enkleste måten. Vi tok snarveien fra Varna gjennom landsbyen Kichevo, som ikke var travel i det hele tatt og avdekket noen fantastiske scener av endeløse solblomstfelt. Selvfølgelig var den tradisjonelle ruten som går gjennom Golden Sands, Kranevo og Albena sjøferiesteder også et alternativ.

Byen Kavarna var det eneste stedet vi stoppet for å ta en rask matbit før vi nådde den lille landsbyen Kamen Bryag. I dag er det kjent som rockehovedstaden i Bulgaria, og det arrangerer Kavarna Rock Fest, en av de største musikkfestivalene i landet. For øvrig tror jeg det er det eneste stedet på jorden som har en tung ordfører i stedet for en vanlig. Jeg tuller ikke. 

Da vi kom ut av Kamen Bryag måtte vi ta en grusvei som tok oss til den steinete stranden der arrangementet skulle finne sted. Det var aldri sjanse for oss å gå oss vill, selv uten hjelp fra GPS: regionen var full av mennesker som alle var på vei i samme retning - mot den store gressdekkede platået over klippene, hvor vi i løpet av mindre enn 20 timer ville se solen stige. Da vi endelig kom dit, følte jeg i et minutt som om jeg var teleportert til settet til Hair. Stedet så ut som en ekte hippieleir med alle teltene, bilene, motorsyklene og folk som tullet rundt, drakk øl, hørte på rockemusikk, lo, satte opp improviserte grillplasser og generelt hadde det moro. Jeg ble ikke skuffet eller redd. Jeg var spent.

Etter dette første sjokket, fikk vi oss selv sammen og la ut på et søk etter den best mulige plassen å slå opp teltene våre. Det var ikke en spesielt lett jobb fordi vi kom sent, og alle de gode plassene med utsikt mot havet var allerede tatt. Vi ble senere fortalt at du bør komme før middag hvis du vil få et bedre sted. Til slutt fant vi en OK bit land å bygge leiren på. Så vi gjorde oss komfortable og begynte å lytte til lydprøven som pågikk på scenen. Konserten ville ikke begynne før daggry.

Selv om vi kom for soloppgangen, var solnedgangen også ekstremt imponerende. Månen dukket opp på den skumle himmelen umiddelbart etter at solen gjemte seg bak klippene og tegnet en fantastisk gylden sti over det rolige havet. Snart etter forsvant den også, og natten ble svart som kull. All støyen ble borte. Kanskje alle bare lå stille på bakken og stirret på den stjernespekkede himmelen, jeg vet ikke, jeg kunne ikke se noe. Etter hvert som natten skred frem, ble det kaldere og kaldere. Den sterke brisen som kom fra havet fikk meg til virkelig å angre på min beslutning om å la vinterjakken være hjemme. Men igjen, hvem ville ha trodd at det ville være så kaldt midt på sommeren. Ikke jeg, åpenbart.

Det var virkelig, virkelig stille en stund. Så, rundt 3.30 om morgenen: HEI, DET ER PÅ TID Å VÅKNE OG FESTE, GUTTER!, ropte noen fra scenen, og bandet begynte å spille. Konserten var i gang. En time senere, ettersom musikken ble høyere, endret himmelen gradvis farge fra svart til grå-lilla.

Klokken 5 om morgenen appeared John Lawton på scenen og begynte sitt opptreden. Hver eneste sjel var våken da, og ventet på kulminasjonen. Klokken 5.20 hørte jeg de åpnende akkordene av Juli-morgen. Minutter senere sang jeg… sammen med John, sammen med vennene mine, sammen med alle… men samtidig var jeg uvitende om alt som skjedde rundt meg. Øyeblikket av klarhet for meg kom da solen begynte å bryte gjennom de grå portene av horisonten. Det gikk opp for meg, bokstavelig talt.

Solen kom ut flammende rød. “Det er derfor vi er her!” ropte Lawton. Han hadde rett. Folk klemte og kysset, danset og gledet seg mens solen steg høyere og høyere på himmelen. Alle tok bilder av dette øyeblikket, og forsøkte å fange det strålende synet med sine fancy kameraer og dyre linser. Du kan ikke sette evigheten i en ramme, tenkte jeg, du kan bare være glad for at du hadde sjansen til å være vitne til det med dine egne øyne.

Konserten ble ikke avsluttet før klokken 7. Alle deltok i moroa. Selv ordføreren i Kavarna ble med på festen og fremførte et par sanger på scenen. Solen ble lysere og varmere. Da musikken var over, begynte campere å pakke stille. Jeg kunne se deres trøtte, smilende ansikter mens de gikk inn i bilene og på motorene sine. Jeg visste hvorfor de var så glade. Jeg var glad av samme grunn: solen, musikken og havet.

Foto av Gab Dakovski