Hvor ofte hører du noe som gir deg gåsehud? Du vet - gåsehud, tårer i øynene, en følelse av at håret ditt reiser seg? Vel, det er akkurat det som skjer med meg hver gang jeg hører bulgarsk folkemusikk. Jeg har ofte lurt på, hvorfor skjer dette? Er det på grunn av den magiske fusjonen av tradisjonelle instrumenter? De milde blåsene fra bukkehornet (gaida) sammenvevd med de mystiske lydene fra den endeblåste fløyten (kaval) og komplementert med den kraftige lyden av den store trommen (tupan)? Eller mystikken av de overnaturlige stemmene som, når du lukker øynene, får deg til å føle at du svever i luften?
Jeg vil kanskje aldri finne svarene på disse spørsmålene, men det er et faktum; bulgarere har en annen grunn til å føle seg veldig stolte av sin arv - landet som antas å tilby en av de rikeste folklorene på planeten.
Det som tradisjonelt refereres til som “bulgarsk folkemusikk” har sine røtter i gamle skikker og tradisjoner som gjenspeiler det fem hundre år lange osmanske slaveriet/regimet som aldri klarte å knuse den livlige ånden til bulgarerne. Vår tradisjonelle musikk er unikt variert og distinktiv og er kjent for sine uvanlige ‘asymmetrisk’ rytmer, hvor rytmen ikke er delt i jevne slag, men i lengre og kortere.
En annen fascinerende fordel med den tradisjonelle bulgarske sangen er at den alltid forteller en historie. Skapt i små landsbyer som ligger gjemt bort i dalene av våre vakre fjell, pleide kvinner ofte å samles og synge sammen, fortelle historier om kjærlighet, familie, arbeid, dagligdagse gjøremål eller noe annet som ville utløse deres inspirasjon. Tradisjonelt ble disse sangene brukt som nyheter - fra landsby til landsby og dal til dal - kvinner pleide å skape disse magiske lydene og dele sin historie. Denne tradisjonen ble overført fra mor til datter gjennom mange generasjoner.
I dag er det som gir oss gåsehud, stemmen til en kvinne kalt Valya Balkanska. Hennes sang “Izlel e Delio Haidutin” er en av de tjue-syv musikalske opptredener som en gang ble sendt ut i rommet i 1977 om bord på US Voyager. Den
UNESCO-hedrede “verdensborgeren”, Balkanska er en av Bulgarias største skatter, ikke bare kjent for sin utrolig stemme, vokal kapasitet og rekkevidde, men også for sin fenomenale evne til å gjenskape den mystiske atmosfæren av den tradisjonelle
Rhodope-fjell sangen.
De distinkte stemmene til bulgarske kvinnelige folkesangere kan også høres i den Grammy-vinnende serien av innspillinger Le Mystere Des Voix Bulgares (Mysteriet med de bulgarske stemmer). Det prisbelønte albumet med bulgarske folkesanger utført av det bulgarske statlige radio- og TV-kvinnedikterkoret var et resultat av femten års hardt arbeid av den sveitsiske etnomusikologen og produsenten Marcel Cellier som gjenkjente deres talent og ga ut albumet på sitt lille Disques Cellier-plateselskap tilbake i 1951. En av de mest kjente sangene på albumet er “Pritouri se planinata”. Opprinnelig utført av Stefka Sabotinova, er det en del av filmmusikken til “Jesus of Montreal” (Jésus de Montréal). I tillegg kan “Pilentse pee” høres på Jason Derulos Billboard-hit – “Breathing”.
Den fengslende bulgarske fusjonen av dramatiske lyder, anerkjent over hele verden, er også skapt av de unike rytmene, harmonien og polyfonien som er typisk for sanger fra Shope-regionen, den bulgarske hovedstaden
Sofia og
Pirin regionen. Trio Bulgarka, for eksempel, er en annen kvinnelig vokalgruppe som gjenskaper teknikkene fra disse regionene. De ble berømte da Kate Bush prøvde sangene deres og brukte dem i sitt album fra 1993 The Sensual World.
Så det er ingen overraskelse at utenlandske publikum har verdsatt bulgarsk folkemusikk i mange tiår. Og det er ikke sjokkerende at når de hører bulgarsk folkemusikk, får folk gåsehud og blir fascinert av lydene som kommer ut av lydsystemene deres. Tross alt, det er en grunn til at disse sangene ble sendt ut i det ytre rom, sammen med mesterverk av Mozart og Beethoven. Hvert gang jeg lytter til Valya Balkanska og “Izlel e Delio Haidutin”, blir jeg tatt med til det mystiske rommet, en tid og sted som er typisk for mine røtter, for mitt hjemland. Det er historiene bak disse vakre stemmene og kraftige instrumentene. Det er smerten og følelsen som gjør disse sangene virkelig bemerkelsesverdige.
