Avdekker mysteriene til Strandzha-fjellet

Som strekker seg over en stor del av land i den sørøstlige delen av Bulgaria, det Strandzha-fjellet har alltid vært en av de mest mystiske og gåtefulle destinasjonene i landet. Ja, vi har vandret i de vakre grønne bakkene og nytt den fredelige ensomheten på de ville strendene de forvandler seg til mange ganger; vi har kanskje til og med gått barbeint på varme glør med nestinarene i Balgari Bygge en eller to ganger, men det er stort sett det. Nylig prøvde vi å finne mer informasjon om fjellet – vi spurte venner, vi lette på Internett, men vi fikk ingenting…zip, zilch, nada. Så vi bestemte oss endelig for å gjøre dette på den gammeldagse måten. Vi dro dit, kom i kontakt med noen vennlige lokalbefolkning… og her er alle de fantastiske stedene de tok oss med til.

Natur først! Når vi kom inn i den slitne pickup-trucken, dro vi rett til hjertet av fjellet hvor vi så noen utrolige dyr og planter som den europeiske åkergelen og den gule vannliljen. De lokale turistguidene forklarte at det var mange teorier som hevdet at istiden aldri faktisk traff Strandzha og at det var hovedgrunnen til at disse forhistoriske artene overlevde. De fortalte oss også om den symbolske pontiske rhododendron som blomstrer i bare omtrent to uker hver vår. Faktisk er denne blomsten så vakker og så verdifull for lokalbefolkningen at de til og med har viet en hel festival til den. Unødvendig å si, det involverer mye dansing, synging og trekking og skjer vanligvis i mai.

På kvelden fikk vi sjansen til å prøve noen typiske retter. Den deilige dock-pastapien (zelnik) og røkt fisk kombinerte perfekt med flasken med hjemmelaget fikarakia de brakte oss. Og om morgenen… tilbake i trucken igjen – tid for å utforske den landlige sjarmen til Strandzha.

Vårt første stopp var det arkitektonisk imponerende Slivarovo Bygge hvor vi fikk se noen unike gamle hus… og en hel haug med hengende toaletter. Ja, du leste riktig. De er laget av tre, ligner slående på vanlige balkonger, og er en integrert del av lokalbefolkningens hjem… for ikke å nevne at de er ganske praktiske også. Den gamle Valchanov-bruen - en utsøkt kopi av de klassiske venetianske steinbroene - var heller ikke langt fra bygda, men vi ville sannsynligvis aldri ha funnet den hvis det ikke hadde vært for våre kjære guider.

Vi kjørte deretter til landsbyen Stoilovo for å sjekke ut de berømte eslene som oppdrettes der. Det viste seg at stedet hadde en befolkning på bare 50 mennesker som, men eide over 300 esler! Hovedattraksjonen i landsbyen var åpenbart esel-safarien, så vi ga det naturligvis et forsøk. Og vi ble definitivt ikke skuffet.

De påfølgende par dagene var helt viet til ånden og hemmelighetene til Strandzha. Vi oppdaget det hellige stedet Indipasha med sine fantastiske, forfriskende naturlige trekk og drakk fra de helbredende vannene i sin mineralrik kilde, som ifølge legenden hadde magiske krefter og kunne kurere blindhet. Vi besøkte minst et halvt dusin gamle thrakiske helligdommer og graver og deltok i en serie renselsesritualer. Selvfølgelig lærte vi også en god del om hesykasm og så de fleste av de kristne templene hvor denne tradisjonen oppsto, inkludert de spesielle hullene i bakken hvor munkene satt i flere måneder uten å si et eneste ord. Etter vår mening kan deres prakt kun sammenlignes med Aladzha Cave Monastery nær Varna og de hulede steinkirkene i Ivanovo i nordøstlige Bulgaria.

Guidene tok oss til og med med på en tur rundt de mest populære gull- og kobbergruvene i regionen og lærte oss hvordan vi kunne utvinne gull fra elvene… ikke at vi fant noe, men likevel. I det minste har vi nå kunnskapen om hvordan. Forresten, det er kjent for en viss at gullet som ble brukt til å lage Varna-skatten, den eldste gullskatten i verden, kom fra Strandzha.

Dermed endte vårt fantastiske eventyr. Vi oppnådde målet vårt. Og alt vi trengte var en uke fri og et par hyggelige lokalbefolkning som kunne vise oss rundt.